"Kall meg Lise-mor"

Torborg Nedreass

Hun ble født i Bergen 13. november i 1906 og døde 30. juni 1987 på Nesodden. Fram til 1947 bodde hun på Leirvik i Hordaland, men da valgte hun å flytte til Nesodden i Akershus. Hun hører til blant Norges fremste forfattere i etterkrigsgenerasjonen, og hennes romaner og noveller er blant de mest minneverdige i vår litteratur. De fleste av hennes noveller handler om motiv fra hendelser under andre verdenskrig, der hun forteller om situasjoner krigen skapte for mennesker som ikke var direkte involvert i krigen, men som uansett betalte en stor pris for å leve i et okkupert land. Hun debuterte med novellesamlingen «Bak skapet står øksen» i 1945. Torborg var egentlig utdannet som musikklærer, men skrev mange romaner, noveller og hørespill. Hun har flere temaer hun skriver om i sine noveller, blant annet klasseforskjeller og fattigdom er sentrale temaer. Hun skriver om kvinner og små jenter, og om oppvekst og utvikling. Hun skildrer ofte ensomme, undertrykte og stillferdige kvinneskjebner, og på en krass måte. Mange av handlingene i bøkene hennes foregår ofte i Bergen der hun vokste opp. Hun ble i 1972 nominert til Nordisk Råds litteraturpris.

1)
Torborg Nedreass skriver novellen i personal synsvinkel, alt skjer gjennom jentenes øyne som var jeg personen i teksten. Jenta som også forteller fra hennes posisjon som kvinne gjenforteller opplevelsene hun gjorde seg i barndommen. Siden forfatteren bruker jeg-forteller i noveller kan du få en følelse av at du som leser, hopper rett inn i jeg-fortellerens posisjon. Du som leser blir en del av fortellingen og får et større perspektiv på novellen siden hun forteller både først som kvinne og deretter tilbake til sin barndom når hun var enn jente. Både hun og vi som lesere får en mer forstålese på hendelsen sett gjennom jentas og kvinnens synsvinkel.

2.
Personen fortellingen «Kall meg Line-mor» handler om er Oline Korneliussen som jobber som rengjøringshjelp for en familie. Oline er i utgangspunktet en tekkelig og pliktoppfyllende hushjelp med gode attester. Hun var blant annet ei snill og pålitelig jente med et pent utseende. Oline var ei jente med mange drømmer. Hun drømte blant annet om å få seg en familie, et hjem og en god jobb. Hun hadde sterk tro på Gud, og hun ventet på at et mirakel skulle skje, for eksempel at hun skulle få et bedre liv. Oline hadde et ønske om at familien skulle kalle henne for Line-Mor, men det ble aldri gjort. Hun ble aldri helt respektert av familien hun jobbet for. Datteren i huset og hennes venninner syntes det var gøy å erte Oline, og de prøvde alt de kunne for å gjøre henne sint. Hun ble aldri synlig sint, hun bare trakk ned haken og stelte med sitt. Oline hadde et ønske om å få seg en kjæreste som hun kunne få besøk av. Dette ønske ble så stort at hun selv trodde at hun hadde en kjæreste i virkeligheten. På kveldstid satt hun inne på rommet sitt å hvisket med seg selv, og trodde at hun snakket med Ronald, hennes kjæreste. Den lille jenta i familien hørte Oline hviske inne på rommet, og trodde hun hadde noen på besøk. Dette syntes hun var dumt. Hun sa blant annet det var «noe av det fæleste». Det at hun hadde et forhold til en mann hun ikke var gift med var negativt. Gjennom fortellingen får vi et bilde av at Oline egentlig er ganske ulykkelig, ensom og synsforvirret. Hun har ingen rundt seg som bryr seg om henne. I hennes dødsannonse stod det «styret i den kommunale jomfrustiftelsen». Dette viser at hun ikke hadde noen som tok ansvar for sin begravelse, og hun heller ikke hadde noe familie eller kjente.

3)
Budskapet i novellen er å få fram hva ensomhet kan gjøre med et menneske. Temaet i novellen «Kall meg Line-mor» er at mange mennesker har et ønske om å være en annen person enn det man egentlig er, og dette ønsket kan for noen bli så stort at en tror en er noe annet enn det man er i realiteten. Hvis man tror på noe sterkt og lenge, kan man bli blid på virkeligheten. For eksempel Oline som i denne novellen trodde at hun hadde en kjæreste, og dette var et stort ønske. Den sterke troen gjorde henne blind på sitt eget liv, hun trodde at hun i virkeligheten hadde en kjæreste.

Oppgaver til "Karens jul" og " Albertine"

Oppgaver fra ”Karens jul” og ”Albertine”


Virkemidler
1. Gjør rede for bruken av synsvinkel og fortellerperskpektiv i ”Karens jul”
”Karens jul” er fortalt i en autoral, og refererende synsvinkels, vi får litt avstand til hovedpersonene og mer vite hvordan miljøet er rundt hovedpersonene er. Det er typisk for naturalismen å skrive på denne måten.


3. Hva slags inntrykk får du av miljøet i ”Karens jul”?
I ” Karens jul” blir det skrevet mye skildringer av miljøet og gjenstandene rundt, det gir en virking som får oss til å se for oss hvordan det ser ut. Jeg fikk et inntrykk av at miljøet rundt var grått og mørkt, vi får vite årstiden og siden det var på vinteren er det vanlig at det er mørkt og kaldt ute som får en stemning av tomhet og ensomhet. Jeg fikk også inntrykk av at det ikke er mange folk som er tilstede, det var stille og menneskene hadde ikke lagt merke til at Karen lå død i den gamle, falleferdige huset. Ellers så fikk vi vite ut fra miljø beskrivelsen hvordan det gamle huset så ut og det får en vis preg over byen.

Opplevelse og innlevelse

1. Hvordan vil du beskrive følelsen du satt igjen med etter å ha lest utdraget fra ”Albertine”?
Jeg sitter igjen med en ekkel følelse, Albertine var en oppvekker til kvinner og andre mennesker i samfunnet, på hvordan en mann kan være i det skulte. Alle jenter kan bli lurt.


2. Hvordan vil du beskrive følelsen du satt igjen med etter å ha lest ”Karens jul”?
Når du leser ”Karen jul” får du en følelse av tomhet, sorg og urettferdighet. Det at ”Karens jul ” er skrevet om i juletiden da alle mennesker skal ha det godt, være sammen med familie og ha hus over hode, gjør at vi får en følelse av urettferdighet. Karen har kun et gammelt hus å ta seg inn i, men hun ser ikke mørkt på situasjonen for hun vet at det kommer til å gå bra, madammen hadde lovet henne at hun skulle komme tilbake. Da får vi se hvordan noen mennesker har det i verden, mens vi klager på de meste lille problemer.

5. Tenk deg at du er Karen. Hvilke tanker gjør hun seg den kalde julenatten i skuret?
Jeg tror jeg hadde holder seg opp med er det lille barnet til Karen, den snille politimannen og at madammen som hadde lovet å komme tilbake til jul. En jule er ikke det samme for alle, og bare det at hun har tak over hode kan være den beste jule for noen.


Forståelse og tolkning

2 . Hvorfor trur du Skram har valgt å legge historien til julehøytiden? Hvilken virkning har det?
Det som er typisk og folk forbinder med julen er samvær med venner og familie, varme, god mat, trygghet og glede. Men dette synet vender hund til det motsatte og vi får et innsyn i hvordan en jul kan oppleves for noen mennesker i verden. Julen kan være en fryktelig tid for noen mennesker.



3. Hva er temaet i ”Karens jul”?
Temaet er fattigdom og enslige mødre i samfunnet. Skram prøver å få fram at enslige mødre ikke overlever i samfunnet, hun har ingen støtte fra myndighetene og er helt hjelpeløs.


Sammenligning og vurdering

4. Hvilken av de to tekstene likte du best? Begrunn svaret ditt
Jeg likte ”Karens jul” best, i denne teksten får vi mer ut av budskapet og vi sitter igjen med flere følelser, både triste og gode. Vi får en forståelse om hvordan et samfunn kan være for noen mennesker og virkningen vi andre har på samfunnet. Noen mennesker har det faktisk ikke like godt som andre i juletiden, mange feirer ikke jul får det kan minne for mye på ting som er triste. Juletiden er en følsom tid der mennesker tenker mye gjennom hvordan de har det og ser hvordan andre mennesker har det. I ”Karens jul får vi nettopp bekreftet det, ingen legger egentlig merke til Karens tilstand og undertrykkelse av samfunnet utenom postmannen som lar Karen bo i det gamle, falleferdige huset til madammen kom tilbake.

Litterær vårrengjøring.

Analyse av «Litterær vårrengjøring må til»


Teksten «Litterær vårrengjøring må til» er skrevet av Frode Korslund, den kom ut i Aftenposten den 18. mars i 2006 som et svar på Helene Uris innlegg som hadde samme tema om å modernisere den norske litteraturen. Helene Uris tekst kom ut i Aftenposten den 8. mars. Ettersom teksten er gitt ut i Aftenposten er den ment for personer som er litteratur og språkelskere, og de som liker å lese lange tekster. Teksten er et debattinnlegget og Frode Korslund har et sentralt emne i teksten der han formidler sitt synspunkt på at den norske litteratur i skolen burde skiftes ut. Han kaller emne «vårrengjøring». Korslund kommer med sterke meninger om at det har ingen verdi å lese gammel litteratur i skolen, og for å få ungdommer i dag til å lese litteratur, må vi fjerne den gamle litteratur fra pensumet. Han prøver med dette debattinnlegg å påvirke leserne til å mene det han kommer fram til, å kutte ut den gamle litteraturen i pensumet på skolen.


Debattinnlegg begynner med en innlending der han trekker fram en sketsj av Erik Bye, han spiller en gammel bonde fra Gudbrandsdalen som skal være budskapet om at samfunnet i dag ikke er villig, eller at vi er redd for å endre det bestående. Det gjenspeiler han med kongehuset som det har være en diskusjon om i lengre tid, trenger vi et kongehus?. Når han kommer til hoveddelen kommer det mer fram hvordan hans syn er på saken, han sier at litteraturen er gått ut på dato, den er kjedelig og dårlig. I argumentasjonen bruker han seg selv som en elev på 1980 tallet der han måtte lese Alexander Kiellands «Gift». Korslund mener at teksten gav han lite og derfor mener han at ungdommer i dag ikke har noe utbytte av å lese gamle litteraturen. Avslutningen konkludere han med at vi burde gjøre som Danmark , som hadde en kanondebatt der de prøvde å komme fram til hvile verker som alle dansker bør ha kjennskap til. I Norge mener han at vi burde ha det motsatte, en «Anti kanondebatt» der vi rydder bor verker fra skolens bibliotek og pensumlister.
Hovedsynspunktet er at det ikke holder å modernisere språket, vi må skifte ut hele litteraturpensumet, han kommer med meninger som om at det er ingen verdi å lese den gamle litteraturen og får å få ungdommer til å lese norsk litteratur, må vi fjerne den eldre litteraturen fra pensumet i skolen.
I teksten bruker han både åpen og skult argumentasjon. Når han bruker den åpne argumentasjonen bruker han seg selv, og sier sine egne meninger. På den skulte argumentasjonen bruker han virkemidler for å påvirke oss til å mene det samme som han. Ettersom han brukere skult argumentasjon får han ungdommene til å mene det samme som han, han påvirker dem uten at de er helt klar over det selv. Men argumentene han bruker får å bevise dette er ikke holdbare. Korslund har ingen fakta utenfra som han bruker til å argumenterer disse synspunktene, han bruker kun sine egen meninger og de er ikke holdbare for å være en god argumentasjon. Korslund bruker for eksempel kjøttdeig som bilde på en argumentasjon. Kjøttdeig er et bilde på den episoden da Gilde hadde e-kolie bakterien i sine produkter og det var mange som ble syke av den og noen død også. Det gjenspeiler han med at vi kan bli syk og dø av den eldre litteraturen i skolepensumet som den hendelsen i Gilde. Han bruker også negativt ladde ord som, «kjedelig», «støvete», «muggen», «gått ut på dato» og «tvunget til å lese», da får det en negativ virkning på oss som leser og kanskje mest ungdommer. Negative ladde ord får folk til å få et dårlig syn og negativ holdning til budskapet han skal fra med, han påvirker leserne med sterke ord som vi igjen assosierer oss med hva de negative ordene betyr i en dagligdags situasjon. Med å bruke denne argumentasjonen spiller han på følelsene våre og vi får automatisk den samme holdningen til eldre litteratur som han. I teksten finner vi at han generaliserer, der han tar all litteratur under « samme kam», han sier at litteraturen i skolepensumet er dårlig og kjedelig. Korslund tar ikke opp at det kan være andre ungdommer og folk i dag som liker å lese den gamle litteraturen, men han trekker heller sin egen konklusjon der at sier at ingen liker denne litteraturen.

Dette er en innlegg som skal fremme synspunktet hans om at den eldre litteraturen i skolens pensum er for gammel og uinteressant for ungdommer i dag. Med dette vil Korslund ha en forandring i skolens pensum med å fjerne den eldre litteratur, så ungdommer blir interessert i litteratur igjen. Han kaller dette en «antidebatt» i likheten til i Danmark der de hadde en «kanon debatt». Det Korslund tar opp er veldig relevant i dag, men jeg synes hans synspunkt på saken er for lite gjennom tenkt. Noen gammel litteratur i skolepensumet er faktisk veldig bra, men det finnes mange tekste som er tunger og mer uinteressant enn andre. Korslund har mye rett i det han skriver, men jeg synes han har et for lite allsidig syn på litteraturen, det finnes mennesker som liker den litteraturen de har i pensumet og det er ungdommer som også mener den er god. Skolepensumet i dag har mye konkurranse både bra TV, film og internnett som ungdommer har stor interessen for, så en liten vårrengjøring i skolen pensum tror jeg ikke har skadet. Ungdommene trenger litt mer morderne litteratur som er mer tilpasset den tiden vi lever i idag, jeg tror de trenger tekster som de kan kjenne seg igjen i og dermed bli mer interessert i norsk litteratur. Eller var denne tekste bra, Korslund får fram budskapet godt og han klarer å påvirke leserne.


Bente

"Et Dukkehjem"

Analyse ”Et dukkehjem”

Aina, Bente, Christian, Christine, Ida og Runar

”Et Dukkehjem” er et dramastykke av Henrik Ibsen som ble utgitt i 1879. Stykket hadde premiere på Det kongelige Teater den 21. desember 1879 i København, og er skrevet i realismen. Ibsen skrev en bok av dramastykket ”Et Dukkehjem” og boken kom ut i Gyldendal Norsk Forlag. Temaet Ibsen tok opp i dramastykket var på den tiden omdiskutert og kritikkverdig. Grunnen var at det var uhørt på den tiden at en kvinne forlot mannen sin. Derfor måtte han skrive om stykket når det skulle fremføres, slik at Nora kom tilbake til hennes mann.

Ibsen er i dag kjent som Norges største dramatiker og en av de store ellers i verden. Han ble født 20. Mars i 1828, og var i ung alder nødt til å tjene penger til livets opphold selv, i og med at faren døde når han var bare åtte på gammel. Studier var viktig for han, så mens han jobbet, studerte han som privatist ved siden av, og latinpensumet han studerte hadde satte preg på hans første stykke, ”Catilina”. Ibsens største gjennombrudd var når han begynte å jobbe på et teater i Bergen i 1851 sammen med Ole Bull, som lærte ham teaterkunsten. Ibsen var ikke videre heldig med skuespillene sine, så han reiste til utlandet og bosatte seg der. Han besøkte ikke hjemlandet sitt mer enn tre ganger på 30 år. I 1900 fikk han slag som svekket ham kraftig, og seks år senere, 25. mai 1906, døde han som Norges største litteraturdramatiker.

«Et dukkehjem» handler om ekteparet Nora og Torvald som lever et lykkelig og fredfylt liv med sine tre barn. Torvald hadde i sin tid vært syk og behandlingen hans var en utenlandstur til Italia. Turen var dyr, men et lån fra Noras far gjorde det mulig. Det Torvald ikke visste var at Nora hadde lånt pengene i banken ved å forfalske farens underskrift. Det ble i ettertid oppdaget og Nora ble satt i et dilemma mellom sin gamle venninne Fru Linde og bankmannen Krogstad. Fru Linde hadde blitt enke og lette etter en jobb slik at hun skulle klare å forsørge seg selv, og Nora klarer å ordne det slik at Fru Linde fikk en stilling under Torvald, i hans nye jobb. Det hun ikke visste var at dette tilfeldigvis var Krogstads stilling, og han begynte å presse henne for å få beholde den. Til tross for Noras trygling for at Krogstad ikke skal fortelle Torvald om hemmeligheten, sender han et brev til ham hvor han forteller hele saken. Torvald blir rasende og frykter mer for ryktet sitt enn for at de ikke skal kunne betale tilbake, men det viser seg etterpå at Krogstad har sendt enda et brev. Det viste seg at dette var gjeldsbrevet, som ville si at alt var over og Krogstad ikke kunne ødelegge mer for dem. Torvald tilgir Nora, men hun har nå begynt å tenke. Hun går inn på rommet og skifter klær, og når hun kom ut igjen fortalte hun at hun ikke kan leve hos ham mer. Hun hadde funnet ut at hun ikke elsket ham mer, og at han ikke hadde gjort henne lykkelig. Hun følte at Torvald hadde behandlet henne som en dukke, og at det hadde vært et dukkehjem hun hadde levd i. Nora legger igjen nøklene og forlater dukkehuset og sin stilling som dukke for Torvald.


Komposisjonen i dette dramaet er oppdelt i tre akter. Det blir fortalt i kronologisk rekkefølge, med tilbakeblikk, eller retrospektiv teknikk. Dette er et kompositorisk virkemiddel, og er brukt for å gjøre handlingen mer fengende, og mindre kjedelig og rett frem. Teknikken gjør at vi får se tilbake i tid på det som er årsaken til ”nåtidens” problem.

Spenningskurven er ikke veldig fremtredende. Vi merker at det bygger seg opp litt, men det holder seg relativt lavt. Akkurat når Helmer har lest brevet og skjeller ut Nora er det en topp som aldri helt roer seg, i og med at hun forlater ham, og dramaet slutter der med en åpen slutt. Det vi derimot får av dette er et vendepunkt som ville sette hele dagliglivet til familien på hodet, og som nok ville vært grobunn for rykter og spekulasjoner i datidens lokalsamfunn dersom dette hadde vært virkelighet og ikke fiktivt.
Eksposisjonen finner vi tidlig i begynnelsen. Vi får presentert person etter person, og det er ingen som kommer inn i handlingen spesielt langt uti historien. Konflikten derimot kommer litt etter litt. Tidlig ser vi for eksempel at det er en lykkelig kjernefamilie hvor foreldrene elsker hverandre og de har ingen problemer (lengre). Jo lengre vi kommer ut i handlingen derimot, jo mer avdekket blir det at Nora bærer på en hemmelighet som vil ødelegge ekteskapet dersom Helmer finner ut av den. Dette bruker Krokstad som utpressingsmiddel mot henne for å få beholde jobben sin i banken, og han skriver et brev til Helmer og forteller hva hun har gjort. Til slutt får han dette, og Noras største frykt er blitt virkelighet. Disse fasene kan se ut som at de er inndelt i hver sin akt – i den første er alt bare velstand, i den andre begynner ting å skje, og i den siste raser alt sammen.
Intrigen i dramaet blir satt i gang av Krokstad som vil presse Nora til å sørge for at han får beholde jobben sin i banken. Hun har lånt penger av ham bak Helmers rygg og er redd han skal finne ut av dette, noe Krokstad bruker til sin fordel.
Det som blir lagt vekt på hos Nora, er at hun alltid er snill og grei og en nikkedukke for Torvald. Hun har ikke noe hun skulle sagt på lik linje med alle de andre kvinnene. Personene i handlingen representerer en familie som lenge har slitt med økonomiske problemer, men dette har nå endret seg siden mannen i hjemmet har fått seg en godt betalt jobb, og dette gjør at det blir lagt mye vekt på penger. Nora får alltid penger av mannen sin til diverse ting hun må kjøpe seg. Blant annet spurte hun om penger til en kjole, men brukte ikke mer enn halvparten av dem. Det Torvald ikke vet er at Nora har en stor gjeld etter at hun reddet livet hans mens han var syk.
Torvald har mange kjælenavn på Nora, som lerkefugl, ekorn, sangfugl, spøkefugl og lille hjelpeløse vesen. Disse kan tolkes på flere måter. Lerkefugl kan for eksempel tolkes som liten og søt, mens sangfugl kan tolkes som en som er glad. Mange kan reagere på måten han kaller henne for sitt lille, hjelpeløse vesen, og dette kan tolkes som om hun er en dukke som ikke klarer noe på egen hånd. Han framstiler derfor Nora som barnslig og hjelpesløs, og en pyntegjenstand i hans øyne

Utseendet og klærne til personene i historien sier her noe om sinnsstemningen og personligheten deres. Nora har blondt hår og har på seg lyse klær, hun er lykkelig gift, mens Kristine Lund har mørkt hår og mørke klær, er fattig og må arbeide for pengene.
Mens Nora skiller seg ulykkelig, skilles Kristine seg lykkelig etter at mannen hennes, som behandlet henne dårlig, døde.
Nora tar på seg mørkere og mørkere klær utover historien, noe som passer med det ulykkelige humøret hennes og kjærlighetslivet. Nora har også kontraster i seg selv; i begynnelsen har hun et lett og lykkelig humør, har på seg lyse klær og hun elsker Torvald. På slutten derimot, har hun på deg mørke klær, er redd og skremt og betrakter ham mer som en fremmed.
Også mellom mennene er det kontraster. Torvald er mørk og vennlig, kan være streng og er en ganske egoistisk mann som behandler Nora som en dukke. Han er høyt ansatt i banken. Han virker også selvsikker i forhold til Nora, som er usikker og nervøs med tanke på hemmeligheten hennes. Krogstad er en mørk og sint mann, mens Rank fremstår lysere enn de andre og er mye mer mildere enn Torvald.
De aller fleste damene på denne tiden hadde det slik som Nora, de var mannens eiendom og var nedtrykt. Ekteskapsproblemer var på denne tiden vanlig i det borgelige hjemmet noe som gjør dette til et allmenneskelig problem. Alle kvinnene fikk ikke lånt penger, så dette var ikke noe som bare gjaldt Nora, de fleste kvinner hadde ikke noe de skulle ha sagt.
Personene var ikke individualiserte, de er en samfunnsgruppe. Både Nora og Torvald kan representere en hvilken som helst borgerfamilie på denne tida. Det var veldig mange kvinner ble behandlet slik som Nora. Torvald Helmer er en vanlig ektemann. Mennene hadde roller som ansvarlige forsørgere, kvinner var eiendommen hans. De var ikke myndige, og hadde ingen rettigheter.
Personene i denne romanen er både dynamiske og statiske. Med statisk mener man at personene ikke forandrer seg fra begynnelsen til slutt, noe Torvald Helmer er et eksempel på. Han er sjefen i huset, og behandler både Nora og barna som dukker gjennom hele boken. Han er også en egoistisk mann, der hans behov kommer før andres.
Med dynamisk mener vi at personene forandrer seg fra begynnelsen til slutt, slik både Nora og Krogstad er et godt eksempel på. Nora går ifra å være lykkelig gift, og til å finne ut at hun egentlig ikke hører hjemme hos Torvald. Hun flytter både fra ham og barna.
Hovedpersonene her er Nora og Torvald, som er lykkelig gift. Den tydeligste av dem er likevel Nora. Hun lever et fint liv med Torvald, men under overflaten skjuler hun er dyp hemmelighet. Hun har tatt opp et lån for å redde mannen sin da han var syk for mange år siden, og hun kjøpte en sydentur for henne og ektemannen. Uten denne ville Torvald vært død. På denne tiden var det ikke lov å låne penger dersom en er kvinne, derfor skrev hun under med farens navn, selv om han er død, og det skjedde i hemmelighet.
I begynnelsen var Nora alltid glad og lykkelig, men utover skjer det noe. Hun blir presset til å fortelle sin mann at hun har et lån, noe som gjør noe med henne. Hun velger til slutt å gå fra Torvald og barna for å bli et selvstendig menneske. Hun gikk fra å være lykkelig gift, til å bli ulykkelig skilt.

Flere personer som er viktige for handlingen er Fru Linde, Doktor Rank og Krogstad. Doktor Rank pleier å besøke Nora og Torvald hver dag, i og med at han er en svært god venn av dem. Nora stoler svært mye på Doktor Rank, og han forteller at han er dødssyk og bare venter på å gå bort. Det er bare han som vet om det, men han forteller Nora at han vil legge igjen et visittkort med svart kors på den dagen han vender seg og vil dø i fred. Det Nora ikke vet er at Doktor Rank er forelsket i henne.
Fru Linde er en gammel venninne av Nora som kommer uventet på besøk. Hun har nettopp blitt enke og har ingenting igjen, så Nora lover at hun skal skaffe henne en jobb. Siden Torvald er direktør i aksjebanken, kan han gi henne en stilling, som etter hvert viser seg å være Krogstads. Han var sakfører i bygda, og truer nå Nora til å skaffe ham jobben tilbake. Dersom hun ikke gjorde det, ville han sladre til Torvald om lånet av penger. Han sender et brev til ham hvor han forklarer at Nora har tatt opp et lån uten hans tillatelse, og at hun forfalsket farens underskrift. I postkassen lå det også et svart kors fra Rank.
På denne tiden var det er borgelig miljø, det var viktig å se fin og flott ut, ha et velstående hjem og opprettholde fasaden. På denne tiden var det også viktig å gjøre slik som alle andre, og opprettholde status. Det var slikt at om faren jobbet i banken, skulle også sønnen jobbe i banken. Det var på en måte bestemt på forhånd hvem man skulle bli, eller hva man skulle bli. Dette viser også et litt naturalistisk syn, med determinisme. Ellers var det viktig å jobbe og bli noe stort. Kvinnene hadde lite frihet, det var noe aldeles galt om kvinnen forlot mannen sin, så da Nora dro fra både mann og barn ble det sannsynligvis mye folkesnakk. Dette var høyst uakseptabelt i datidens samfunn. Kvinnene var umyndige. Det var ulovlig å låne penger i en annens navn, og enda verre var det dersom det var en kvinne.

Ibsens dramaer er gjenomgående preget av et budskap. I ”Et Dukkehjem” ser vi at Nora bryter mange viktige normer for en kvinne på den tiden, og en kan si at det er kvinnesynet han debatterer mot. Dette var en mye omdiskutert sak både i realismen og naturalismen, og dersom en ser det i sammenheng med når kvinner fikk stemmerett kan det være en sammenheng.

I dette stykket viser Ibsen fram hvordan det egentlig er hjemme hos folk på denne tiden. Han skrev bøker til borgerskapet og ikke til de fattige. Denne boken handlet om hvordan folk hadde det på denne tiden, hvilket syn mannen hadde på kvinnen. Han får frem dette på en god måte, og en kan se hvorfor han ble en så stor forfatter som han ble. Han levde etter Georg Brandes prinsipp om at dersom litteratur skulle overleve, måtte det sette problemer under debatt, og det er nettopp dette han gjør, ikke bare med ”Et Dukkehjem”, men også med andre verk.

Henrik Wergeland
og
Johan Sebastian Welhaven

Henrik Wergeland var en av de to store navnene i norsk litteratur i perioden 1830 til 1850, den andre parten var Johan Sebastian Welhaven, de to var to forskjellige diktere. Wergeland var « venstreromantikeren» mens Welhaven var høyreromantikeren og de hadde et helt forskjellig syn på politikk, diktning, og Norges framtid. Som personlig legning var de to helt forskjellig, Wergeland var utadvent og voldsom og Welhaven var innadvent og sårbar, men de hadde likevel noe til felles:
Begge kom fra en embetsmannfamilier.
En far som prest.
De studerte begge teologi på skolen og de hadde samme omgangskrets som besto av en liten gruppe med kulturinteresserte i Kristiania.
Begge var romantikere og de mente begge at det var et spesielt slektskaps forhold mellom et menneskene og den guddommelige naturen.
De hadde begge meninger og tanker om Norges storhetstid og de vill begge arbeide for å fremme den.
De elsket sagatiden og sagalitteraturen og de forstå sammenhengen mellom den og bondekulturen på 1800 tallet.

Henrik Wergeland 1808-1845

Wergeland var en prestesønn og han studerte teologi, men fikk aldri noe embete. I livet hans var kjærlighet noe stort, han var alltid lidenskapelig forelsket og han levde sterkt og intenst. Kjærligheten var en sterk kraft og det tok nesten livet av Wergeland, han brukte å dyrke drømmekvinnen, men dyrket etter hver kvinner av kjøtt og blod som var rene og uskyldige kvinner som sto nærmere det guddommelige, og var en god inspirasjonskilde. Henrik Wergeland var en folkeopplyser som var viktig for demokratiet. Hvis ingen viste om hva som skjedde i verden hadde det ingen hensikt med å stemme på de riktige sakene. Han likte naturen godt, han brukte mye besjeling, der han fikk gjenstander i naturen til å få menneskelignende egenskaper. Han ledet en gruppe studenter som ble kalt «Patriotene», de kjempet for et selvstendig Norge, ønsket selvråderett, de vill fri seg fra den dominerende danske innflytelsen, støtte bøndene og de ville dyrke fram vår egen kultur, språk og litteratur. Som sagt drev Wergeland med venstreromantikk der han trodde på framskrittet og han var sterkt engasjert i jødesaken. Han mente at diktningen skulle stå i politikkens og framskrittets tjeneste og de skulle se tilbake på den nasjonal gullalderen for p finne inspirasjon.
Første diktsamling :
-Digte. Første Ring 1829.
-Stella- drømmekvinnen og Wergelands stor lidenskap.
-Madonnaskikkelsen.
-Hans muse.

Johan Sebastian Welhaven 1807-1873

Welhaven var også sønn av en prest, han studerte teologi og ble senere professor i filosofi. I forhold til Wergeland var Welhaven bakovervent i sin tankegang, hans tankegang gikk tilbake til oldtiden eller middelalderen der han fant sin inspirasjonskilde. Welhaven en høyreromantiker som var inspirert av Tyskland, han trodde på den indre frihet og hadde deretter ingen tro på revolusjon og politisk frigjøring. Harmoni og klarhet var noen Welhaven stilt strenge krav til, det måtte være en enhet mellom form og innhold. I likhet med Wergeland så som hadde sin flokk « patriotene» så hadde Welhaven sin flokk « Intelligenspartiet». De vill beholde kontakten med Danmark, de støttet embetsmennene, ville beholde det danske skriftspråket og mente poesi krevde visse regler.
Hans kjente dikt : «Digters Aand»

Petter Dass

Petter Dass

Petter Dass ble født på Helgeland i 1947. Han hadde en skotsk far Peiter Dundas og en norsk mor Maren Falch, faren døde da Petter Dass kun var rundt 6 år gammel og Maren ble etterlatt som enke med fem barn. Da Petter Dass var 13 år gammel dra han på en katedralskole i Bergen, han trivdes ikke der så han dro videre til København for å studerte teologi. Bare 23 år gammel jobbet han som huslærer hos en prest, han gjorde prestens datter gravid, så Petter måtte skrive et bønneskriv om tilgivelse til kongen. Han slapp unna med en bot som han måtte dra til Trondheim for å høre med biskopens avgjørelse om størrelsen på boten. Petter Dass jobbet også med fiskehandel i Bergen og under hans besøk i Bergen oppsøkte han dikteren Dorothea Engelbretsdotter, han var veldig beundret han hennes diktning og han sendte henne fire rimbrev. Bortsett fra de årene Petter studerte i Berge og København har han bodd hele livet i Nordland. Petter var kjent for at han gjorde bibelens tekste om til sanger, det var ikke mange fiskere og folk som kunne lese så han syngte bibelen for dem. Det var en måte han fikk folket til å forstå bibelen og han fikk sende ut sitt budskap. Han fikk også i 1975 en sønn som senere ble prest. Petter dass døde i september 1707, han ble songneprest i Alstahaug av sin gode venn sogneprest Peter Bredal.

Petter Dass regnes i dag som en av våre store diktere, men i hans egen levetid fikk han kun trykket ei vise. Han var mest kjente for verket «Norlands Trompeten», den ble påbegynt i 1670 årene, men ble ikke trykt 1739, lenge etter hans død og salmen «Herre Gud!Dit dyre Navn og Ære». Petter skrev også en rekke kirkelige leilighetsviser, salmer og forklaringer til katekisme og bibelhistorie på vers. Petter Dass skrev på dansk og bortsett fra folkelivsskildringen « Den Nordske Dale-Viise» ble ingen av verken hans trykket på hans levetid.